Jaktlaget i Storstillia er i elgjaktmålestokk ungt av år og sinn, men jammen begynner vi å få en del år sammen, lell. Jeg skal her tillate meg å komme med en helt upretensiøs og subjektiv beskrivelse av de forskjellige medlemmene. Alt som her er skrevet må jaktlagets medlemmer selv stå ansvarlig for, da det kun er gjengivelser av fakta fra ting de har latt meg oppleve sammen med dem.
Vi skal ta det i kronologisk rekkefølge ut fra når de ble innlemmet i det gode selskap.
Jaktlederen, lagets mest undervurderte deltaker (å skulle dom vøri uten mei?) trenger vel egentlig ingen nærmere beskrivelse, men jeg skal gi noen korte vurderinger. Høy (mer enn 1 meter) - slank (under 100 kilo) - mørk (var) - bart (rester) - fantastiske grå elghunder - den eneste som ikke snorker, ligger derfor i egen bu - lengst erfaring (fra -79 og helt sant) og skutt flest elger (foreløpig ingen villsvin) - dårligst knær (klager mest på knærne).
Illustrasjonsfoto, med motto:
Slik kunne en vellykket jaktdags avslutning vært!
(Hva har forresten dette med elgjakta å gjøre?)
Han sTore kom med i -91 og har tråkka sine utrolig lange skritt med enda mer utrolig lange føtter opp og ned i Storstillia mange ganger nå. Måtte få spesialbygd seng så han skulle slippe å gå/sitte med krummet rygg langt utover dagen. Tar tid, må vite, å rette opp en krokete kønnstaur. Er ellers kjent for å ha problemer med avstandsbedømmelsen ;-) Ønsker seg så inderlig en skikkelig okse og får det nok en dag. Ikke mange som greier å sitte så stille så lenge.
Hans Tore med inderlig stor klyftokse på Matfarmyra.
Huskes kanskje aller best for et par kommentarer:
Fra skogen da han hadde skutt en elg etter uendelig lang sikteperiode (ca. 1 time) på 10 meters avstand i tett fjellbjørk da det knitret i jaktradioen "De æ nå detti som æ æljjakt, da!" Om'n ikke huska å blunke på den tia, så grodde vel kontaktlinsene fast.
og
I hytta om at:" Je æ itte trøtt je" mens hodet hoppa og nikka som på en hakkespett. Da endelig dama vart med opp på helgebesøk i jakta sovna'n rett etter middag. Slikt kan gi uante traumer. For Hans Tore og Astrid har det medført bryllup og arveprinsesser. Vi iler til med informasjon at hun IKKE er født ni måneder etter besøkskvelden i elgjakta.
Så vart det okse på Hans Tore, også.
Knut starta i -94. Kun kalt OL-året lokalt. Kræmmer i sjel og sinn og utrolig glad i hestehaler. Sitter hver uke timevis og bare kikker om dom kneiser med stjerten og byr opp på dans. Største dansen ble det vel på Jarlsberg Travbane da gromjinta, Lindy Tibur, vant Ulf Thoresens minneløp. Har likevel tid til elgjakt det meste av oktober. Har forresten ei gromjinte tel, og nå skal hun bli elgjeger også. At du tør, Knut, med alle de "gamle grisene" på laget.
Fra seremonien etter storseieren (Knut helt til venstre og den eneste som er så skamfull ta magan at'n gjømme'n), nesten like blid som etter en elgkalv i los.
Første høsten skjøt'n 3 elger i los, og vart bortskjemt. Siden har'n tviholdt på uvanen og legger titt og jamt hundenes hjerte for sine føtter. Jaktlaget også forresten, med sin oppofrende innsats ved kjøkkenbenken (veien til mannens hjerte går, som alle vet, gjennom magen). Hadde Knut tenkt over akkurat det hadde vi nok fått havregrøt tre ganger om dagen. De mest velsmakende røkte pølser tryller han fram fra svartpanna over propanvarmen. Og ikke å forglemme alt det svidde flesket han har dytta innpå våre tallerkner. Vi legger faktisk på oss noen kilo i løpet av jakta.
Med reklame for den lokale travbana og blodete bikkje stråler'n som mest.
Uforglemmelige minner:
Vi glømmer aldri da 'n Burmann satte hjørnetanna i oppblåst elgvom. "Pissssh" sa det og bikkjelungene var fyllt av drittluft. Han harka lenge da, gromgutten (Burmann alså).
Eller da han (Burmann, det også) busta så elghåra kila nederst på lungespissen. Så mandige hostekuler er ikke hørt i Åstdalen siden 40 og 50-åras store fester på Kvarstdsetersaga!
Raisa synes nok en gang at Knut er skikkelig grom.
Sammen må vi nesten, Knut og jeg, betraktes som eksperter på å kjøre fram elg i oktobermørket. Ingenting kan vel være svartere enn oktobernatta på barmark? Med elgtrekk på hue i bekken og opp ned i tuet myr hadde vi vårt svare strev. Klokka ble mer enn sent og enda mer før vi var ferdig med å flå. Aldri har vel dotsupen smakt bedre enn da vi kom til hytta den natta.
Trond, "bygutt" (født i Mæssenlin) på gjestevisitt i Ringsakers fjellverden. Eldstemann, var i flere år siste ettervekst i jaktlaget. Den som venter på no godt, venter ikke forgjeves, Trond! Begynte i -99 og blir nok med "så lenge beina kan gå". Like blid nesten støtt, men aller blidest når elgen er død. Hvilken elgjeger er forresten ikke det? Må spørre kjærringa om lov til å låne bilen hvert år. Sjøl har'n så fin bil at'n ikke vil risikere å måtte frakte blodete bikkjer og jegere med gørr på i'n. Har grombørse med to rør, som'n itte tør å bruke å. Hmmm, å slikt ska'n jakte sammen med?
Trond med sin første storokse (det var faktisk gevir på den).
Burmann fryder seg med debutanten.
Synes at å skyte bittesmå danske rådyr er nesten like spennende som diger Ringsakælj. Nå ha'n skøti æljen med danskebørse å. Det ble "en lille dansk en" kvelds.
Trond, like blid uansett hva som skjer, men her har han god grunn.
Aspiranten!
Monica, datter av Knut den modige. 16 år ung og vakker (åssen kan du ha fått det til, Knut?) da bildet ble tatt. Påstår hardnakket at hun ikke er så ung lengre, og det er vel sant. Gammel derimot, er det lenge til hun blir. Dessuten første kvinnelige elgjeger i Pihl på manns minne, og litt til (for manns minne er ikke langt). Har vært med og sittet på post i mange år og er endelig gammel nok til de første alvorlige prøvelser. Sitter like stille og sier like lite på post som Hans Tore. Snorker og fiser dessuten ikke i hytta. Et sjeldent positivt tilskudd.
Har fått mange spørsmål fra sine jamngamle venner om hvorfor i helv... akkurat elgjakt langt til fjells. Åsså sammen med slike gamle gubber, da gitt. Det MÅ da bli kjedelig. For vår del bør vel svaret være tvetydig. "Jammen dom sier så mye rart". Kanskje vi må ta oss sammen litt snart.
Jaktlaget samlet med Monica smilende ved Tronds (kjempe)elg.
Neste gang er det din tur!
Velkommen skal du være, Monica, neste trofébilde blir av deg.
Og det tok ikke lenge. Allerede første ettermiddagen det året hun var gammel nok til å sitte alene falt hennes første okse. En flott 8-spirs fjellmann ble lagt i myrgraset.
Sist ankomne!
Jon, ettervekst som heller ikke akkurat er på vei inn i "gymnasalder'n". Så blir det nytt jaktlagsmedlem. Om det er fordi resten av jaktlaget ikke er fornøyd med bikkjene mine, så . . . . . Ja ikke vet jeg, men Jon har gråhunder. Søstera til Menja bl.a. så det bør borge for kvalitet ;-) Skal til og med få audiens i annekset til jaktleder'n. Håper han er husrein, hvis ikke så blir det nok vedskjulet. Er forresten reine Prøysengfigur'n, med småbruk oppi Åsmark'n dær kjærringa er hest. Har dessuten fønni henner oppi Snåsa der han nok blei litt lengi, for dialekta er ikke reint Ringsakmål, Prøysenfigur eller ei.
Her burde det vel vært bilde av'n med trøndersk storokse, men noe slikt har'n ikke kunnet oppvise. Som alle kan se, trening i å steke flesk og se blid ut har'n i alle fall.
Har også adoptert svenskeskikken med selvlysende glorie rundt skallen.
Redd for feiltakelser i elgjakta, Jon?
Har jakta elg i de trønderske skoger helt siden Anne satte sine lange negler i ryggen på'n første gangen, så erfaring har'n, selv om det ikke er fra Ringsakers jaktamrker. Det er kanskje likerdig, okke som? Påstår også at'n har skøti ælj så vi itte treng å kåmmå og hjelpe'n med å ta ut maga'n.
Abdisør'n!
Jan med nesten ferdigflådd kalv.
Jans store hobby har vært å reise rundt i verden for å se hvor lenge han kunne henge i fjellsiden før han datt ned. Foreløpig har'n ikke greid i finne svaret på det. Det kunne egentlig fortelles mange artige historier etter Jan. Beviset på at originaler ennå finns i det norske samfunnet. Vet dessuten ikke hva matrester er. Når alle vi andre hadde spist det vi orket og vanligvis litt mer, tok Jan resten. Lettvint, for da slapp vi å ha ekstra sett med kasseroller og boller til rester.
Så vart det stor okse på n'Jan, bare synd han hører skuddet ennå.
Han synes bl.a. at den tøffeste måten å sjarmere damer på er å vise dem jakthytta ei helg i oktober. Foreløpig har'n ikke kommet med den samme to år på rad.
Higlights i så måte er:
Vi var kommet langt ut i oktober og Åsta (den lokale elva) var skikkelig islagt. Fredag kveld putra Subaru'n inn på hyttetomta med kano på taket. Han hadde innbilt et fruentimmer at hun skulle få være med til fjells for å padle. Vi andre glemmer det aldri, og Jan får ikke mulighet til å fortrenge det.
Da'n kom med kirurgen syntes vi vel endelig at han hadde gjort et varp, ikke minst da hun etter diverse kirurgiske inngrep fortalte oss hvor frisk elgen i fjellet var. Dessuten skjønte hun jo hvor dårlig kniven til Jan var og spanderte ny til jul. Måtte han seg finne flere slike damer, kniver som brukes til å hogge i fjell varer som kjent heller ikke evig.
Abdiserte etter jakta 2006, men vil ikke bli forundra om han dukker opp på snarvisitt en kveld i elgjakta med dame på slep for å ta seg av'n etter å ha smakt på våre medbrakte forfriskninger. Vælkømmin ska du vara!
