De første jaktdagene kom litt for tidlig til den nye stokken, så Sakoen fikk ligge i finsk treverk disse dagene. Gjør seg godt lell, den ;-)

Den første kvelden. Dammen der jeg plasserte Lars hadde i alle fall litt ferskt gnag og grasrester. Der jeg sjøl hadde planlagt å sitte var det dødt, HELT dødt. Trolig hadde det ikke vært bever og beitet der siden vi var her i fjor. Da var det bare å vandre langs bekken og håpe det dukket opp noe nytt, og det gjorde det. Her var det masse fersk beiting og tre dammer rett på hverandre. 2 bittesmå og en litt større. Problemet var vel at her ville det bli KORT hold, veldig kort. Med ny dam så er det også temmelig frisk vegetasjon rundt og inntil dammen. Å skyte kunne fort bli ei utfordring mellom kvist og småvekster.

Lengst bort på bildet, bak den lille "plankehaugen" fikk jeg se et par bevere dukke opp. De drev der litt, ble borte og kom igjen. Avstanden er ikke mer enn 25-30 meter, men inni det kvaset var det umulig å få skutt. Håpet om at en eller flere skulle komme mot meg og fristilles fra hindringene forsvant med lyset. Til slutt forsøkte jeg å snike meg innpå fra en annen kant, men det gikk ikke. Tror ikke jeg støkte, men gran- og furukvist er ikke egnet for en liten 222-kule.

Bak grankvisten til venstre satt en liten 2013-modell og kvessa tennene.

Morgenen etter var jeg på plass igjen, men nå dreide vinden konstant og jeg værstøkte trolig alt levende innenfor den nærmeste kilometeren. Da var det like greit å gi seg. Tok en tur for å rekognosere litt. Det kunne jo dukke opp spennende alternativer for den kommende kveldsøkta.

Dammen var delvis islagt på morgenen, og om jeg ikke værstøkte i den lunefulle vinden, så støkte jeg vel alt med knaset i skaren da jeg kom "smygende" i mørket. Å gå stille var komplett umulig.

Fulgte bekken oppover, da det var lettest å ta seg fram midt i bekken. Plutselig holdt jeg på å stikke fjeset midt oppi denne.
Vakkert? JA, det skal være givet. Dessverre var det stort sett telefonen som fungerte som kamera denne dagen. Denne hadde fortjent noe annet!

Tysbast het den, og stengte min vei.
Med et fossefall som bakgrunn kunne den ikke funnet stort finere omgivelser.

Etter å ha løsrevet meg fra bekk og blomster, tok jeg fatt på veien mot toppen og et vakkert skue jeg visste ventet på meg.
Underveis ble det noen bilder i morgensola.

Stemningsskapende må en kunne si at kulissene på vandringen mot toppen var.

Oooops jeg var visst ikke førstemann her oppe likevel. Tegn på gammel bosetting her.
Om jeg ikke tar helt feil, så er flåbenken jeg skrudde sammen for et par år siden fortsatt i beredskap.

I forhold til de herskapelig omgivelsene vi var tilbudt å bo i så er det ikke lett å beskrive denne, men et minne om gamle tider med dets krav og fordringer er det. Dessuten var det masse bevergnag og beiteplasser rett foran her. Fikk nok sende Lars hit opp på kvelden, så han fikk se en plass med skikkelig aktivitet. Det skulle i ettertid vise seg å være vellykket for reisefølget.

På fururabben "vår" satt vi og fylte magene med medbragt mat og drikke samtidig som vi kosa oss inderlig med utsikten.

Makrofotografering av hestehov med telefon. Tja.....

Så fikk vi da endelig foreviget Lars og bever'n i dagslys. Lars bakerst ;-)

Da vi la ut bildet på Facebook så var det noen som funderte på om det var ryggsekken hans som lå på bakken foran han. Hmmmm...
Uansett så ble det da resultat av turen. Skrotten veide 15 kilo, beveren altså!

Historien bør vel ikke slutte riktig ennå. Jakthistorier har alltid med noen spennende sekunder, før snikende ullteppe etter store strabaser og farlige utfordringer kan smelle av et velrettet skudd. Slik ble det her også. Lars hadde oppdaget to bevere som holdt på i en liten dam innunder noen kraftige graner i en skråning nedenfor seg. I kveldens siste antydninger av lys fikk han til slutt tak på denne, la rødprikken i kikkertsiktet bak nakken på Børre og klemte til på 5-6 meters avstand. Den ble liggende i vannet og duppe til Lars mista den av syne. Resolutt la han rifle og telefon på bakken og vassa uti. Det Houmb'n ikke hadde regna med var at det var djupt, brådjupt! Tre forsiktige skritt uti og så stod han med vann oppå magan. Dammen er forresten ikke stor, så vannstanden økte trolig litt da han inntok "badestampen" :-)

Etter litt fomling i mørket møtte magan på en død bever som fløt rundt med halen øverst. Fikk tak i fanten og dro den på land. Selv hadde jeg gitt opp lysets svik og satt meg ved avtalt plass for å vente på jaktkompisen. Langt om lenge og lengre enn langt, så jeg ei svingende lysstråle oppi skogsvegen. Der kom han stabbende. Litt breibeint, vaggende og utilpass mens buksræva og skoene var blaute og ukomfortable. Ikke så rart kanskje, når sekken veide nær 20 kilo + rifla og skaren slett ikke ville bære. Uansett, han labba trøstig i vei mot bil, varmt husrom og kanskje en liten Ringnes når vi vel framme fikk varmet litt mat. Grilla kylling, lompe og chips har trolig aldri smakt så godt :-)

Takk for turen Lars. Vi hadde det moro og på hjemveien kunne vi samstemte forbanne et par bilister som trodde de var aleine i påsketrafikken!
Det gjør godt både å glede seg og være forbannet i fellesskap!