|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
Slik kan det altså gå, om man er bever og utsatt for menneskelig påvirkning.
Så får vi se da, om 2011 gir resultater i beverskogen
Midt i mars kan i alle fall være en fin periode for å ta seg en tur i skogen og kikke litt etter aktivitet. Bever'n har som regel funnet seg et høl i isen og kravlet seg opp på snøen for å smake litt på frossen bjørkekvist og annet snadder. Denne morgenen var det -23 på Sandbakken, men utpå dagen ble det fint. Da var det tid for skitur i Åstdalen, på kikk etter bevergnag og annet spennende. Beverjakt er tross alt ikke noe en driver med for matens skyld. Heller ikke for den gode losens skyld. Sjelden er den vel spesielt sosial også, så da er det snart ikke flere argumenter igjen enn at det er god skogkultur og ikke minst. Gir mange flotte turer ut i naturen på en tid av året som naturen er på sitt aller fineste. Alt våkner til liv, i tillegg til beveren.
Se her ja, høl i isen og slepespor opp i skogen.
20 meter unna hadde det vært vårlig aktivitet. Tenna var pusset og bjørkekvisten så ut til å ha smakt fortreffelig.
En ikke så liten mengde kvist hadde også blitt med ned i dypet.
Her har det vært middagsselskap, men det var nok bare en enretters :-)
Oisann, her var det et høl til, gitt.
Nå er ikke dette i området jeg skal jakte, men det er nå rart om det er mindre aktivitet der.
Om muskulaturen har tålt denne turen, så skal du se at jeg drister meg ut på en til og kikker i jaktområdet også.
Unge "Fam" skulle være med på rekognosering i dag. For første gang, for hennes vedkommende, skulle det luktes på beverhytter og beverdemninger. Nåja, det er ikke noe å se av demningene under snødekket og hyttene er godt tilslørt de også. Mye annet rart var det imidlertid å lukte på, som her med ferske mårspor.
Denne bekken må være inderlig glad i beverene sine og hate meg tilsvarende. Jeg har jo skutt noen bevere her, og nok en gang forsøkte bekken å gjøre tilværelsen sur og kald. Slapp billigere i år enn i fjor, men det var ikke langt unna "badekar" i år heller :-)
Femme står og lukter på ei skikkelig nedisa ski og når hun ser på meg er det nesten som om hun sier: "Hmmm lukter bare myrjord og bevergjel her. Åffer stapper du skiene nedi den gugga der, a?"
Så, etter å ha vært bortom 3 snødekte beverhytter uten antydning til våryre tregnagere, fikk jeg se noen kvister på snøen.
En nærmere kikk avslørte at her hadde det nylig vært kalas på bjørkenever og småkvist. Femme fant dette inderlig spennende og alle slepeganger og gnag måtte sjekkes nøye.
Her hadde Børre tatt med nistepakka i dypet mer enn en gang, og hadde jeg ikke kommet med et nokså skarpt "NEI" så hadde vel Femme forsøkt seg på samme ruta. Det hadde neppe gått bra, da jeg er temmelig overbevist om at beveren er en bedre undervannsvømmer enn en hund. Her ble kameraet strømtomt, og synd var det, for hvis ikke kunne jeg tatt litt hevn over Femme. Hun forsøkte seg med noen glidende skøytetak på isen over en av beverdammene og havnet like godt i snøen der det ikke var is under. Ble et overrasket blikk og intens skraping på isen for å komme opp, for så å riste seg vel og lenge og inderlig. Var det lukta av myrmøkk og bevergjel som skulle vekk? :-)
Så ble det da en tur ut på leit etter beveren. Ikke det at det haster, men våren er allerede langt kommet og aktiviteten tiltar for hver dag. Jeg "vassa" innover til min lille favorittplass for å kikke. Det var enkelte steder fortsatt bra med snø, og delvis skare. Tungt å gå under slike forhold, ikke minst når en skal "langt av lei". Det ble vel ikke akkurat som jeg hadde tenkt denne kvelden, heller. Føst en kikk der jeg hadde sett bevergnag for noen uker siden. Joda, nye gnag, men ingen Børre å se. Gikk langs bekken mot vannet for å sette meg og spise en forsinket medbragt "middag". Hadde knapt nok fått ræva ned på rådyrskinnet før jeg ble var en plog i vannet. Opp med kikkerten og joda, der var det en skalle som pløyde vannskorpa. Brødskiver fikk være brødskiver og jeg lirket fram rifla for å være klar. 50 meter unna krabbet den delvis opp på et isflak og satte seg til å gnage med ryggen mot meg. Jeg sikta litt, skrudde opp forstørrelsen og fikk meg samtidig en skikkelig overraskelse da den snudde på hodet. En oter, ikke bever var det som satt der og spiste. Vi hadde nok planlagt kveldsmaten til samme tidspunkt. Så var det vekk med rifla og fram med kameraet. Et kompaktkamera er ikke så egnet når avstanden blir såpass, men etter hvert så fikk jeg noen brukbare bilder. i en sådan stund skulle en egentlig hatt med seg videokamera. Det kunne vært topp i dag, i alle fall. En times tid holdt han meg med selskap, før avstanden ble så stor at det ikke var så interessant å se på lengre. Da var det like greit å kikke etter beveren før det ble mørkt. Med tanke på forholdene jeg skulle vasse i tilbake mot bilen, så var det vel egentlig like greit at sekken var lett og grei å ha på skuldrene på hjemveien.
Det nærmeste den viste seg på isen var vel ca. 20 meter unna, men bare bak denne forb... kvisten. Kjære dere som forvalter skogen her. Dere hogger jo ned nesten alt annet som vokser til, hvorfor har dere ikke hugget denne gamle tørrgrana da? JEg skal love dere en ting. Neste gang jeg skal hit på beverjakt så skal jeg ha varme og da kan dere gjette hvilken gran som skal være kilde til den :-)
Her var'n oppe og kikket på beverens matrester. Så ikke ut til at de falt i smak.
Sole seg litt, derimot, kan selv en oter ta seg tid til å gjøre når kveldssola sender sine siste stråler mot "badenymfa".
Valpekjøpere kan finne på så mangt. Denne gang var det en av mine valpekjøpere som hadde invitert på beverjakt i Telemark. Jon, elgjaktkompis og nå også beverjaktkompis, ble med nedover. Godt var det, for det er nå forbasket langt å kjøre for litt beverhalesuppe :-)
Vi fant Øygardsstua langt på natt etter en kilometers vandring innover en skogsbilvei. Der losjerte vi de nærmeste par dagene. Her var det bratte fjellsider og kampesteiner "store som fjell" langs veien. I følge sagnet, skal Ole Høiland ha gjemt en skatt under den største av steinene i dalbunnen her. Vi brukte ikke tid på å lete.
Posten jeg satt på litt av første morgen og på første kvelden sees over. Jon satt lengre opp og så to bevere på morgenen, uten at det ble noen fangst. På kvelden lurte børre meg, da han kom ruslende nedenfra elva og over demningen mens jeg skjenket te i trekoppen. Jeg ble litt for sein og han la på svøm mot Jon. "Nå smeller det snart" tenkte jeg i det krabaten rundet svingen og ble borte for meg. Neida, det smalt ikke og rett før skytelyset ble for dårlig kom den nedover igjen. Da satte den seg mot isen og snøen som sees borterst på dammen. Husqvarna'n sendte en lita hulspisskule avgårde og min første telemarksbever var et faktum.
Børre og svenskerifla. Mitt første vilt med denne og ny egenprodusert flammebjørkstokk.
Det ble mørkt før jeg hadde henta det gedigne slaktet og møtte Jon. Uansett måtte det fotograferes, da det tross alt er sjelden jeg har fotograf i nærheten når det er beverjakt på plakaten. Trofebilde i blitzlys er vel litt spesiellt, men det ble greit det også.
P.S. Legg merke til at bever'n var så tung at jegeren måtte ned på kne av vekta.
Neste dag tok vi beina fatt innover til et annet område. Først kikket vi på en bekk langs veien som hadde MASSE bevergnag. Flere demninger og ei rimelig stor hytte. Vi var enige om at der måtte det være generasjonsbolig og full familie. Makan til aktivitet!
Det som lå lengre inn, var langt inn og høyt opp. Gamle gubbers dårlige knær egnet seg kanskje ikke for denslagt fjellgeitaktivitet, men vi satset. Jeg kunne jo alltids rulle nedover igjen. Nede ved bekken kunne vi jakte på morgenen før hjemreise. Informasjonen vi hadde fått om det øvre vannet var lovende og vi var nysgjerrige.
Vi stabbet og gikk og stabbet og gikk. Riktignok er det så at det er i motbakke det går oppover, men her var det til gangs. Da vi endelig var på toppen av veien møtte vi et meget vakkert syn. Stupbratte vegger av grunnfjell som tett omkranset et fjellvann som fortsatt var delvis islagt. Vi kjappa på bort mot en odde som stakk ut i vannet fra sørsiden. Oii, hvilken utsikt og oversikt over beverbeitene. Det var sleper som motorveier og optimismen steg i takt med oppdagelsene vi gjorde.
Denne krabaten gjorde sitt beste for å "løpe unna" da vi kom traskende. Fikk et par bilder og så skiltes vår veier.
Det var bever vi var på utkikk etter, ikke reptiler eller bitelystne krapyler.
Med slik utsikt gikk ettermiddagen fort mot posteringstid og som dere ser så er beverhytta avslørt bak grankvist og bergknatter.
Rett her oppe satt jeg og spionerte på de som kom svømmende ut. Både oversikten og utsikten var perfekt.
Jeg som har overskudd på høydeskrekk burde kanskje heller følt frykt enn glede, men her inne var det jammen flott. At beveren samarbeidet med skiftende vindretninger og lurte oss trill rundt, er jo ikke noe nytt for en jeger. Vi hadde uansett noen flotte timer her oppe. Jeg satt ved hytta som meldepost og varslet Jon hver gang en av disse bygningsingeniørene kom svømmende ut på matsøk. Her kunne jeg også fotografere fjelltoppen fra to kanter, både "in natura" og som speilbilde i vannet.
En av dem satte seg rett nedenfor meg ved noen avgnagde kvister, akkurat som om han visste at i dag skulle Jon få første sjansen. Senere kom nok et par flathaler svømmende ut fra hytta i retning Jon. De fant trolig noe spennende underveis, for til postjegeren kom de aldri. En liten "polvott" svømte rundt Jon og gjorde skikkelig narr. Satt på iskanten litt for langt ut i vannet til at han kunne fått fatt i den om han hadde skutt. Surret rundt på en liten mudderbanke 10 meter ut i vannet rett foran nesen på ham og virkelig mobba.
Vi holdt faktisk ut så lenge at solnedgangen bare var et fjernt minne og mørket hadde senket seg for fullt.
Hit kunne vi virkelig tenkt oss en tur til, da kanskje med telt/lett lavvo og minst to jaktøkter i dette naturens Soria Moria.
Så fikk jeg endelig rota meg opp på morgenen for å være med på naturens oppvåkning. Gradestokken viste -5,9 da jeg kastet et siste blikk på den før jeg dro avgårde. Brrr dette kunne bli kjølig, så vadmelsjakk og ullvotter fikk følge med på turen.
Hadde knapt rukket å sette meg til rette før jeg så en litt tung bølge i på den stilleflytende elva. Fram med kikkerten og joda, det var et beverhode som pløyde vannskorpa. En bitte liten tass kom svømmende forbi og gjorde en liten sving mot land på motsatt side før den fortsatte motstrøms. Oooopsss, der satt det jo allerede en. Jeg smøg meg forsiktig av stolsekken og ned i halveis liggende. Sekken ble brukt som anlegg og beveren satt greit til. Den ble borte i smellen, men jeg syntes jeg skimtet skrotten bak en stein på elvskanten. Det MÅTTE jo bli treff, for pokker. Satte meg til å vente litt for å se etter bevegelser. Det var helt stille der borte. Klokka var bare et par minutter over fem og jeg hadde jo hele morgenen foran meg. Den lille beveren hadde satt seg til å beite 70-80 meter ovenfor meg. Skulle jeg ta den også? Nei, den ville bare falle uti elva og sikkert bli med strømmen om jeg skjøt. Jeg fikk vente litt og se om den fant en annen beiteplass.
Tekoppen tømtes og jeg fant ut at jeg skulle gå og kikke på skuddplassen. Beveren lå der den hadde sittet, bare velta overende. Jeg organiserte litt motiv for fotografering og knipset litt. Så var det tid for nok en tekopp og denne gang med Kvikk Lunsj til :-)
Da kom den lille polvotten duppende nedover mot meg og jeg fikk lirket fram kameraet og fikk et bilde før den forsvant i vinddraget og dukket. Takk for en hyggelig morgen.
Så skulle det by seg en anledning til. Gikk alene til skogs (vanns) denne kvelden etter flere kvelder med videofotograf "bak ryggen". Ingen tvil om at man går stillere og lukter mindre når man er alene. Denne tassen kom og beitet bare 15-18 meter unna før den svømte helt opp til meg. Holdet ble bare 3 meterog resultatet fatalt.